torsdag 4. februar 2016

Mer helgearbeid? #neitakk!

"Har du fri den dagen vi skal spise kremboller, mamma?"
... spurte min åtte år gamle sønn for noen dager siden. Og til den som måtte være i tvil så er det altså fastelavnssøndag vi prater om her. Krembolledagen! Et høydepunkt i februar hjemme hos oss i alle fall.

Svaret? "Nei jeg har ikke det, Ola. Jeg skal jobbe. Men kanskje du og pappa kan bake, og så kan vi spise kremboller når jeg har stått opp?" Jo da, de kunne det. I år også. I fjor jobba jeg nemlig også på krembolledagen. Med svart samvittighet la jeg meg, halvt i svime etter nattevakta, og innså at krembollene hang i en syltynn tråd. Med store, forundra og etterhvert litt våte øyne våkna jeg til deilig lukt av gjærbakst og kardemomme og forsto at gubben hadde bakt boller og hadde kremen og sjokoladesausen klar! 

Fint for likestillinga i heimen kan man kanskje si. Jo da, bevares. Men akkurat likestillinga i heimen bekymrer meg særdeles lite, for denne gubben har ordna hjemme alene før. På julaften da jeg dro på nattevakt da siste gave var pakka opp og gubben dro hjem alene til legging av hypre unger og deretter en pils i ensomhet i sofaen. Eller første juledag da jeg stupte i seng og han sto opp og dro i julefrokost med ungene. Eller 17. mai da ha sto opp alene med dem klokka sju, fletta hår og festa søljer og filma da de gikk i skoletoget så jeg skulle få se senere. 

Sånn er livet. Jeg visste da jeg valgte utdanning for et drøyt tiår siden at det ville bli helgejobb av valget mitt. Jeg tror nok likevel ikke helt jeg forsto hvordan alt fraværet ville føles. På kroppen, på mammahjertet, på forholdet til gubben og ungene. Hva det ville by på av utfordringer med å få arrangert den familiebursdagen som har stått på vent ei stund, hvordan det ville prege livet denne mangelen av normal rytme gjennom døgnet og gjennom uka. Det har vært tider jeg har vært nær ved å pælme smarttelefonen i veggen på fredagskveldene i frustrasjon over Facebook og Instagram som flommer over av "jippi, endelig helg"-meldinger og bilder av fylte rødvinsglass. Og det har vært stunder hvor jeg passe sliten og "mett" av jobbsituasjonen min har sittet og sett TV med depresiv mine og kommentert folkene på skjermen: "Du har dagjobb, og du har dagjobb, og du har dagjobb..." og lurt på hva galt jeg selv egentlig hadde gjort som er stuck med å jobbe så merkelige tider. Men så lever jeg videre med det. Og takket være knakende flotte kolleger og interessante arbeidsoppgaver så er også arbeidshelger blitt en slags vane og noe som er en del av livet. De kommer rytmisk, hver tredje helg og er der hele året. Sommer som vinter. Gjennom ferietid og juleforberedelser, solvarme vårdager og slappe mørketidsmåneder. I tillegg kommer alle de røde dagene hvor det også er behov for sånne som meg. På jobb altså.

Gubben har fått høre mange mange mange ganger hvor usedvanlig mye det betød for mammahjertet mitt og krembolleentusiasmen min at han stilte med de bollene i fjor, og jeg har hinta nokså kraftig om en ønskereprise i år. Han klarer nok det og Ola skal sikkert få en fin bakeopplevelse med sin far og gode kremboller til dessert. Og jeg overlever nok fraværet fra familien gjennom arbeidshelga denne gangen også. For sånn er livet mitt. Tredjehver helg sammen med de hyggelige folkene på jobb har blitt en vane. Men mer får du ikke! Ikke om du maser aldri så mye. Og gudene skal vite at det mases! Bare "noen flere" bare "litt mer". Svært ofte ønsker/forslag/krav framsatt av folk som selv har ordna seg med fri alle helger og alle røde dager. Arbeidsgivere, politikere, forståsegpåere... Men mer av meg får dere ikke. Det skjer ikke! Krever du enda mer får du finne deg en annen sykepleier. Jeg har et par bakeprosjekt på gang. 

#neitakk



Ingen kommentarer:

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...